St. Vincent, presentasjon og Anna Ternheim.

I Paris er det alltid noe å finne på, og dersom man undersøker litt selv først, kan man finne fram til noe av det beste. Som for eksempel konserten jeg dro på sist søndag, i Ménilmontant-området i østlige Paris, der både St. Vincent og A Camp spilte i løpet av noen få timer. A Camp (med Nina Persson fra The Cardigans som frontfigur) var kveldens hovedband og leverte en helt ok konsert, men det var St. Vincent jeg hadde størst forhåpninger til. Og med rette: Annie Clark aka St. Vincent høres ut som et fullt band på sine to album, men live er hun alene og beintøff, til tross for det svært vakre og uskyldige utseendet. Hun rigget selv opp utstyret sitt, og tok alle med storm ved hjelp av sin elgitar, noen pedaler og litt elektronikk, i tillegg til den herlige stemmen hun innehar. Jeg har bare ett tips: Se henne om du får sjansen. Inntil da kan du ta en titt på musikkvideoen til hennes nyeste singel, Actor Out Of Work.

Endelig, på tirsdag var ventetiden over, og jeg skulle holde presentasjon om hva jeg har drevet med så langt i doktorgradsarbeidet mitt. Ikke bare for de vanlige kollegene mine, og ikke bare for nordmenn - neida, her var det over tretti stykker rundt det store møtebordet; dresskledde menn (nesten alle) fra store olje- og stålfirmaer var ulike verdenshjørner. Åstedet for denne nervepirrende seansen var intet mindre enn det gigantiske Total-tårnet i det store business-distriktet vest for Paris' sentrum, noe som ikke hjalp på selvtilliten. Heldigvis gikk det slettes ikke så verst, og jeg kom meg gjennom det uten for mange vanskelige og/eller kritiske spørsmål. Kanskje de er litt snille, siden jeg er relativt ny i prosjektet? Det er vanskelig å si, men nå er jeg iallfall ferdig med det. Bilder fra oppholdet vil etterhvert dukke opp på Flickr, men inntil videre får dere smøre dere med tålmodighet.

Etter tirsdagens seriøse innhold og voldsomme fireretters middag var jeg klar for noe annet på onsdag. Valget falt lett på konserten med The Tiny og Anna Ternheim i hjertet av Paris, og jeg satte av sted for å få med meg en fin konsertopplevelse. Vel framme var det kø og utsolgt, men etter å ha ventet utenfor sammen med noen svensker en stund, fikk vi slippe inn allikevel. Jeg forsøkte meg på min mest svensk-aktige svorsk, og (jeg tror) det tok litt tid før de innså at jeg slett ikke var svensk, men det holdt i det minste til å få litt selskap under konserten, og en øl på en stappfull fransk bar etterpå. Fint med skandinaver i den franske hovedstaden, både på scenen og i baren. The Tiny var overraskende flink, og jeg er ganske sikker på at jeg har sett litt av henne før, sammen med Ane Brun. Hun korer og spiller også for Anna Ternheim, så hun trives godt på scenen. Frøken Ternheim, kveldens hovedattraksjon, var i god form og ga mye på scenen. Hele to ganger kom hun på igjen, til voldsom applaus fra den fullsatte salen. Svenskene gjør det bra i Paris!

Vakre Annie Clark, også kjent som St. Vincent. Bilde av stanescoo på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Paris, Paris!

Det er alltid den samme litt rare følelsen som slår meg når jeg er ute og reiser. En følelse som er vanskelig å beskrive, men som bare kommer når jeg om morgenen er ett sted, for eksempel Trondheim, og så noen timer senere er et helt annet sted i verden, for eksempel Paris. En følelse av noe nytt og spennende, selv om dette er et sted jeg har vært flere ganger før og tråkket gater opp og ned på leting etter... tja, etter hva? Ikke noe spesielt egentlig, men jeg føler jeg finner det hver gang, bare ved å gå.

Kanskje det er roen ved å være borte hjemmefra som jeg leter etter, og finner? Hjemme er det så utrolig mye gøy å gjøre, som å dra og klatre, gå på konsert, treffe venner eller ta en tur på byen, men i tillegg har man rutinene, jobbingen og hverdagen. På reise er det ingenting man hverken må eller "må", og det er utrolig herlig. Det er grunnen til at jeg bare kan sitte ned for meg selv på en café og se på mennesker, høre byen leve rundt meg, og få inspirasjon til å skrive blogg.

Folk passerer rundt meg, og servitørene er hektiske denne lørdag formiddagen. Plutselig ankommer verdens største kyllingsalat bordet mitt, og alt er bare fint. Folk smiler der de går; de spaserer gatelangs i Rue Mouffetard og føler på storbyen og alt Paris er. Noen er turister, noen bor her til vanlig, men alle er de ute og nyter vårvarmen her i denne gaten, i denne byen. Hvem trenger turistattraksjoner når man har folk? Heller sitte ned noen timer og se seg rundt enn å stresse til Eiffeltårnet, sier nå jeg.

De nærmeste dagene vil jeg forhåpentligvis gå på opptil flere konserter og gå mye gatelangs her i byen, i tillegg til jobbmøtet jeg skal på. (Jada, det er litt business, ikke bare pleasure.) Siden går turen til Stuttgart, der jeg endelig skal treffe min gamle venn Max igjen. Og hvem vet, kanskje det blogges mer?

Rue Mouffetard i Paris, der jeg sitter i skrivende stund. Bilde av paprikadefrance på Flickr, under Creative Commons-lisens.

ISFiT, bloggpause og vår!(?)

Så har tiden plutselig fløyet fra meg igjen, og det har blitt mars uten at noen sa ifra på forhånd. Hva har skjedd siden sist? Det mest actionfylte må nok ha vært at ISFiT har fylt byen og Samfundet med liv, musikk og rundt 400 engasjerte studenter fra hele verden. To av deltakerne har også fylt stuen min, siden jeg meldte meg som vert for festivalen. Jeg hadde besøk av Irina fra Abkhazia (Georgia), og Verena fra Tyskland, og de var både blide og hyggelige, samt takknemlige for at jeg ga dem et sted å bo mens de deltok på festivalen.

ISFiT kunne by på mye forskjellig, som f.eks. et flott møte på Samfundet med Shirin Ebadi, som snakket om kvinners rettigheter og likebehandling av kjønnene. Ellers var jeg også på en fargerik og livlig Global Fiesta, der musikk, klær, språk og meninger fra alle verdenshjørner fikk slippe fri og blandes sammen til en herlig fest i det runde, røde.

Det store høydepunktet må allikevel sies å ha vært onsdag 25. februar, da det var magisk stemning både inni og utenpå Nidarosdomen. Utenpå var det kunstprosjektet Paint My House som farget domens fasade med fantastisk lyskunst, og inni var det konsert med Magnet som sørget for stemning utover det vanlige, med dempet belysning, fine sanger og Kaada på piano og kirkeorgel(!). Takk, ISFiT, for at dere ga oss denne fine kvelden!

Nå den siste uken har det så smått begynt å bli varmere i Trondheim by, og kanskje til og med våren lurer rundt hjørnet etterhvert? Når får vi se den første hestehoven? Dagene har iallfall blitt merkbart lengre nå, og det hjelper både på temperaturen og humøret. Velkommen, sol!


Paint My House på Nidarosdomen i Trondheim. Bilde av Dag Stuan på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Broadway og M83.

I dag har jeg virkelig skummet fløten av hva NYC har å by på, og har fått med meg både en Broadway-musikal og en herlig konsert i løpet av under 12 timer. Denne byen er så spennende at jeg ikke helt skjønner at jeg skal dra hjem igjen allerede i morgen ettermiddag, og jeg håper jeg får dratt tilbake hit og brukt mye lenger tid en annen gang.

Jeg forsøkte å spørre folk om det var Broadway eller M83-konsert jeg skulle gå på, og det ble god respons på musikal-alternativet. Det er jo tross alt kun her man kan dra til Broadway! Vi dro bort til der stykket Wicked for tiden spilles, og tenkte oss egentlig noen av de billigste setene. De var for de meste utsolgt, men lukedyret hadde tre billetter samlet på andre(!) rad, midt på, så da var vi solgt. Det kostet en liten formue, men siden vi sannsynligvis ikke gjør dette igjen kunne vi likegodt gjøre det skikkelig.

Og for en forestilling det ble! Wicked er et stykke som gir oss historien til den slemme heksa i Trollmannen fra Oz, i tillegg til at den utfyller og gir oss bakgrunnen til flere andre av karakterene i boka. Det var fantastisk å se en oppsetning der det overhode ikke var spart på noen ting, enten det gjaldt sangstemmer, kostymer, kulisser eller sceneeffekter. Det var rett og slett herlig! Jeg er veldig glad for at jeg ikke måtte velge enten dette eller konsert, og hadde valgt "feil".

Senere på kvelden var det duket for en litt mer vanlig opplevelse for min del: en konsert. Men franske M83 har jeg aldri sett før, selv om jeg har hørt en god del på dem, og jeg ville gjerne få det med meg. Den gledelige overraskelsen var at min veileder også gjerne ville være med, og at han også koste seg stort. Konserten var egentlig utsolgt, men etter å ha stått i kø ute i kulda en god stund, slapp vi inn og fikk kjøpt noen ekstra billetter som var lagt ut for salg. Flaks! Det ble en herlig lysfull og synth-rik opplevelse, med en passende variert vegg av lyd i konsertlokalet Fillmore, som ligger like ved hotellet vi bor på. En super avslutning på dagen!

I morgen er moroa over for denne gang, og Inga og jeg setter kursen mot Norge igjen. Det er utrolig hva vi har fått sett og gjort på disse to ukene, og jeg gleder meg allerede til nye reisemuligheter utover våren. Håper å dra forbi Ground Zero og et par andre steder før vi drar til JFK i morgen, men ellers må jeg nok bare si farvel til NYC for denne gang. Og: på gjensyn!

Før teppet gikk opp på Wicked, Gershwin Theatre på Broadway. Bilde fra itsv på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Obama, håp, opptøyer og Virginia.

Her om dagen opplevde jeg noe spesielt og historisk: USA fikk sin 44. president, som i tillegg var den første ikke-hvite presidenten i denne (relativt) unge nasjonens historie. Jeg har lest og sett så utrolig mye om denne mannen fra lenge før valget i november, og det var flott og sjarmerende å se han avlegge presidentløftet med et smil og litt ordsnubling. Selve seremonien så jeg i et av mange auditorier på MIT som fikk TV-bilder på storskjerm for anledningen, og rundt meg var det amerikanere og folk fra hele verden som klappet, jublet og hadde tårer i øyekroken. Det er ingen tvil: Håp har kommet hit, og alle håper at Obama vil klare å gjennomføre en del av de store transformasjonene han har snakket om. Nå har han allerede signert ordre om å stenge Guantanamo innen utgangen av året, så det starter iallfall bra.

Obama, USAs nye president. Bilde fra RayBanBro66 på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Siden sist har jeg også forflyttet meg til den lille byen Blacksburg i Virginia, der universitetet Virginia Tech ligger. Vi ankom i går, og har i hele dag hatt samtaler med en utrolig livlig og flink professor, Diana Farkas, som jeg håper å kunne samarbeide med i tiden framover. Det er en ganske vakker campus her, med mange gamle (og nye) steinbygninger, og utrolig mye plass og grøntområder. Alle jeg snakket med hjemme før jeg dro sa kun "var det ikke der den massakren var?" da jeg nevnte Virginia Tech, og det er vel sannsynligvis det mest kjente herfra, sånn nyhetsmessig. Jeg har spøkefullt sagt noe slikt som at jeg skal prøve å unngå å bli drept mens jeg er her, men i dag var ikke spøken så morsom lenger, da vi kunne høre på nyhetene (og fra Diana) at en jente hadde blitt drept inne på en café på campus i går, ikke lenge etter vi kom forbi der med flybussen! Vi hverken så noe i går eller hørte noe om det før i dag, men det er ikke akkurat hyggelige nyheter. "Heldigvis" var det ikke noe tilfeldig massedrap denne gangen, men allikevel...

I tillegg: Det ser ut til at ting har tatt ganske av siden vi forlot Island forrige uke. De har til og med brent opp det norske juletreet i Reykjavik! Nuvel, det var vel egentlig på høy tid - jula er da over for lengst.

I morgen drar vi til siste stasjon på denne turen: New York, New York!!! Det blir spennende, stort og utrolig kult. Du får sannsynligvis lese om det når jeg har kommet meg hjem igjen.

Reykjavik til Cambridge, MA.

For noen dager siden hadde jeg en super vandre-i-bygatene-dag i Reykjavik, full av trivelige caféer, små platesjapper og observasjon av vokalisten i Sigur Rós iført et Sherlock Holmes-aktig antrekk (med hatt og kappe). Selv om Reykjavik er Islands hovedstad fikk jeg virkelig ingen hovedstadsfølelse, siden byen er så liten (kun 120.000 innbyggere). En ting jeg vet er at jeg sannsynligvis kommer til å dra tilbake hit, forhåpentligvis ikke om alt for lang tid. Det var noe eget og fint over å tusle rundt her, omgitt av rare butikker, gallerier og en haug artsy-fartsy unge mennesker.

Spesielt hyggelig var Kaffi Hljómalind, som i tillegg til å være en økologisk café og kunstnerisk-idealistisk kollektiv også har gitt navn til en Sigur Rós-sang. Her nøt jeg byens beste suppe, full av grønnsaker og krydder, med hjemmelaget brød til. Nam!

Kaffi Hljómalind i Reykjavik. Bilde fra Qtea på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Etter et herlig bad i Den blå lagune på vei til flyplassen gikk turen til Boston, Massachusetts, der jeg er nå. Eller rettere sagt Cambridge, som ligger tvers over elva fra Boston, for det er her MIT (Massachusetts Institute of Technology) er plassert. Her er det flott (men kaldt), og jeg ser fram til den neste uken med jobbing og litt sightseeing her. Selve campus på MIT er stort og består av mange forskjellige bygninger i et herlig kaos. Mest imponerende så langt er Stata-senteret, som kan ses under.

Noe av det morsomme med å være her er at man er omgitt av så mange kloke hoder, og de er faktisk tilgjengelige! En av artiklene jeg har lest i det siste var skrevet av en viss T. Lau, og i går satt jeg plutselig i møte med selveste Lau, sammen med Inga og veilederen vår. De neste dagene kommer vi også til å treffe professor M. Buehler, som har skrevet en svært relevant bok for oppgaven min, og kanskje også noen av de virkelig "gode, gamle" professorene som lusker i korridorene der borte. Et spennende og inspirerende miljø er det iallfall. Følg med videre, og se hva som skjer!


MIT Stata Center, laget av Frank Gehry (2004). Bilde fra Sebastià Giralt på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Heima.

I dag opplevde jeg et mer fullkomment øyeblikk enn jeg har gjort på svært lang tid, og det var en kombinasjon av musikalsk og naturmessig skjønnhet som kun Island kunne ha frambrakt. (Det er jeg iallfall temmelig sikker på.) Dagen i dag har blitt brukt til å komme seg fra Trondheim/Bartelona, via Oslo til Reykjavik, Island. Aldri før har jeg satt kursen i denne retningen, og jeg visste ikke så veldig mye av hva jeg kunne vente meg.

Reisen til Reykjavik er starten på en toukerstur til USA, der jeg og min kollega Inga skal besøke vår kjære veileder Christian, som befinner seg på MIT i Boston helt fram til august. Og når man først skal "go west" via Island, hvorfor ikke stoppe for et par dager og se hvordan det er her? Jeg syntes iallfall dette ikke var en sjanse å gå glipp av, når muligheten bød seg.

Flyturen gikk helt knirkefritt, og det er en reise som går unna langt raskere enn man skulle tro. I stedet for å se en av de temmelig dårlige spillefilmene som ble tilbudt, valgte jeg å se Sigur Rós sin live-film Heima. Jeg har hørt om den for lenge siden, men har aldri kjøpt den eller surra meg til å få sett den på annet vis, men å se den i et fly på vei til Island virket for meg som en veldig god idé.

Og for en god idé det var! Vakrere musikk-/dokumentar-/konsertfilm har jeg aldri vært borti, med både herlige naturbilder av landet som ventet meg og engleaktig, svevende musikk fra et av mine absolutte favorittband. Da jeg svevet over det islandske landskapet, og finalen på en av de vakreste sangene (den siste på filmen) tonet ut akkurat idet hjulene tok bakken, ble jeg sittende med klump i magen og en ubeskrivelig herlig følelse i kroppen.

Med denne gode starten, etterfulgt av en liten rusletur i Reykjavik nå på kvelden gjenstår det bare å få seg en god natts søvn, før jeg skal ut og utforske byen i hele morgen. Jeg gleder meg som bare det!

Sigur Rós i Seyðisfjördur. Bilde fra Sturla på Flickr, under Creative Commons-lisens.

Sigur Rós @ Somerset House, London. Bilde fra clarksworth på Flickr, under Creative Commons-lisens.