Mørketid.

For noen uker siden fikk vi en time ekstra, som en siste takk fra sommeren som var ferdig med sin egen tid. Mer tid - hurra! tenkte jeg, og gledet meg til lys, sene kvelder og null stress. Så feil kan man altså ta. Mørket er alltid mørkere enn man husker det, og det er alltid mørkere enn i fjor (føles det som). Men selv om solen knapt titter fram i disse dager, og de eneste soltimene passerer mens jeg sitter inne og leser, er solstrålene som finner veien inn vinduet mitt desto mer velkomne. Enkelte dager farger de himmelen og hele verden rosa, mens de kjemper det de kan for å dytte nattas mørke ullteppe vekk fra gatene, byen og horisonten, og det er en vakker kamp.

I tider som dette er det godt man har mørke kroker og kakao, varme kaffekopper og mykt skjerf. Midt oppi alt dette mørket kom plutselig RebekkaMaria sprettende inn på Klubben på lørdag, med svart fjærkjole og indianerband, og de sørget for smil, rytmer og store mengder dansefot. En haug med timer senere, etter nok en fin konsert, bra folk og mengder av dansing på bord, kunne jeg slå fast at melankoli definitivt ikke behøver å høre mørketiden til. Denne tiden bør og skal fylles med gode venner, rørende filmkvelder og uforglemmelige konserter (og en Julesnapper!).

Som en påminnelse om den motsatte tiden kommer her et bilde fra jeg gikk hjem fra byen i juni for noen år siden. Den tiden kommer tidsnok igjen; la oss nå nyte vinteren for det den er verdt!