Høsten.

Bladene faller fra de slitne trærne utenfor vinduet mitt, og virvles opp, bort og rundt av plutselige vindkast som kommer ut av intet. Kraftige regnbyger dukker opp helt uten forvarsel, og det ser ofte mer ut som lange stråler av vann direkte fra himmelen ned til bakken enn dråper. Verden er ikke lenger grønn; den er gul, brun og rød, og høsten har definitivt fått overtaket.

I need another place
will there be peace?
I need another world
this one’s nearly gone

Ute i den store verden mister pengene sin kjøpekraft i det store spillet om tøyseverdipapirer, samtidig som matvarer og virkelige, håndfaste ting blir dyrere. I det store landet på den andre siden av Atlanterhavet blir tortur av fanger, hemmelige fengsler, korrupsjon og maktspill på høyeste plan som oftest forbigått i taushet, mens en rasistisk, gråhåret, bitter og sint mann fortsatt, av uforståelige grunner, er ønsket som president av nesten halve befolkningen. Solen går ned, bladene fortsetter å falle, og Antony and the Johnsons gir et androgynt ansikt til den melankolien og usikkerheten som kan prege oss alle mens vi er i ferd med å gå inn i mørketiden. Det er godt å ha fin musikk å kose seg med, både til å drømme seg bort i og lukke øynene til, som den helt fantastiske platen til RF & Lili de la Mora som jeg oppdaget for noen dager siden. Med den på ørene kan mørket gjerne komme, for inni meg svever jeg allikevel på rester av lette sommerskyer og magiske solnedganger.