Paris, Paris!

Det er alltid den samme litt rare følelsen som slår meg når jeg er ute og reiser. En følelse som er vanskelig å beskrive, men som bare kommer når jeg om morgenen er ett sted, for eksempel Trondheim, og så noen timer senere er et helt annet sted i verden, for eksempel Paris. En følelse av noe nytt og spennende, selv om dette er et sted jeg har vært flere ganger før og tråkket gater opp og ned på leting etter... tja, etter hva? Ikke noe spesielt egentlig, men jeg føler jeg finner det hver gang, bare ved å gå.

Kanskje det er roen ved å være borte hjemmefra som jeg leter etter, og finner? Hjemme er det så utrolig mye gøy å gjøre, som å dra og klatre, gå på konsert, treffe venner eller ta en tur på byen, men i tillegg har man rutinene, jobbingen og hverdagen. På reise er det ingenting man hverken må eller "må", og det er utrolig herlig. Det er grunnen til at jeg bare kan sitte ned for meg selv på en café og se på mennesker, høre byen leve rundt meg, og få inspirasjon til å skrive blogg.

Folk passerer rundt meg, og servitørene er hektiske denne lørdag formiddagen. Plutselig ankommer verdens største kyllingsalat bordet mitt, og alt er bare fint. Folk smiler der de går; de spaserer gatelangs i Rue Mouffetard og føler på storbyen og alt Paris er. Noen er turister, noen bor her til vanlig, men alle er de ute og nyter vårvarmen her i denne gaten, i denne byen. Hvem trenger turistattraksjoner når man har folk? Heller sitte ned noen timer og se seg rundt enn å stresse til Eiffeltårnet, sier nå jeg.

De nærmeste dagene vil jeg forhåpentligvis gå på opptil flere konserter og gå mye gatelangs her i byen, i tillegg til jobbmøtet jeg skal på. (Jada, det er litt business, ikke bare pleasure.) Siden går turen til Stuttgart, der jeg endelig skal treffe min gamle venn Max igjen. Og hvem vet, kanskje det blogges mer?

Rue Mouffetard i Paris, der jeg sitter i skrivende stund. Bilde av paprikadefrance på Flickr, under Creative Commons-lisens.