(Surrealisme ved) Titicacasjøen.

(Merk: Dette ble skrevet i går kveld; jeg er allerede i Arequipa nå.)

De siste tre dagene har vært flotte, opplevelsesrike og lettere surrealistiske, alt takket være alle de herlige menneskene jeg møter på denne turen. Som første festlighet på turen traff jeg en nordmann da jeg skulle ta bussen fra Cusco til Puno. Det var noe veldig kjent med den vinrøde fargen på passboka hun holdt i hånda, og jaggu fikk jeg ikke respons da jeg spurte "Er du norsk?".

Ikke bare var hun norsk - hun hadde også studert i Trondheim og vært gjengsjef i LøK (lørdagskomiteen) på Samfundet! Verden kan virkelig være liten noen ganger, og det er ikke så dumt, for dermed kunne jeg få selskap av henne til middag den kvelden, og delt reiseopplevelser - på norsk! Det var nesten allerede blitt uvant å kommunisere på morsmålet, så det var et greit avbrekk fra engelsken og late-som-jeg-forstår-litt-spansken.

Dagen går og i dag har jeg tilbrakt ute i Titicacasjøn, for jeg deltok på en tur ut til et par av øyene der. De første timene tilbrakte vi på de flytende øyene utenfor Punos kyst, der Uros-folket lever sine relativt fredelige liv på kunstige øyer laget av siv. En utrolig snodig ting å gå på, men veldig imponerende! Etter omlag tre timer til med båt kom vi fram til øya Amantani, der vi ble fordelt på ulike lokale familier vi skulle tilbringe kvelden og natten hos. Jeg delte rom med en 36-årig sveitsisk politimann som heldigvis kunne litt spansk. Innbyggerne på øya snakker nemlig hovedsakelig quechua, samt litt spansk.

I tillegg til de vanlige aktivitetene, som inkluderer lokal middag, bål, folkemusikk (panfløyter!), dansing og la-oss-kle-ut-turistene-i-lokale-klær-så-vi-kan-le-av-dem, var vi også oppe på øyas høyeste punkt og så solen gå ned. Der oppe traff jeg Lana, en svært kreativ jente fra Chicago, som hadde bodd hos en familie på andre siden av øya i 10 dager, og fikk dem til å lage tekstilprodukter for seg, både med teknikker de kunne fra før og nye ting som hun lærte dem. Et virkelig fair-trade prosjekt! Etter at jeg tilfeldig traff henne igjen på naboøya Taquile i dag, og det viste seg at hun skulle inn til Puno i dag for å bruke internett og telefon, fant vi ut at det kunne være lurt å møtes til middag. Jeg fikk dermed selskap, og hun fikk endelig kommunisert litt igjen. (Hun kunne lite spansk og mikroskopiske mengder quechua, så det ble ikke så mye skikkelig prat hos familien på øya.) Etter å ha hørt om hennes prosjekter med håndarbeid, strikking og yoga i India og på en hippiestrand i Hellas, samt å ha levd seks uker i jungelen i Nepal med to franskmenn i en egenbygd hytte, før hun nå plutselig endte opp her, kan jeg bare slå fast at det finnes noen virkelige fargeklatter av positive mennesker her i verden.

Da jeg gikk tilbake til hotellet i kveld, var det skikkelig haglstorm(!), og i morgen tidlig busser jeg til Arequipa. Flere steder, mennesker og opplevelser venter nok der!