Lima tur - retur.

Så er altså reisen snart slutt; i morgen setter jeg meg nok en gang på et av KLMs fly ute på Jorge Chávez lufthavn, og kommer allerede derfra til å ha følelsen av å være i Europa igjen. Dersom man legger til tidsforskjellen kommer jeg til å komme fram til Paris ganske nøyaktig ett døgn etter jeg starer herfra, og kongeriket Norge ser jeg ikke igjen før sent fredag kveld, etter forhåpentligvis nok en fin dag i Paris' travle gater. Borte bra, men hjemme best heter det, og ja, jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til å se Norge, foreldrene mine og senga mi igjen. Men hva har nå de siste dagene brakt med seg?

Da Colca-fjellene var unnagjort og jeg hadde fått rusla litt i Arequipa igjen, meldte spørsmålet seg: Hva skjer nå? Jeg kunne bare hengt rundt i byen litt lenger; jeg kunne dratt til Nazca og sett de enorme tegningene laget av digre steiner; jeg kunne surfet på sanddynene i Huacachina. Men nei, jeg tok heller mot til meg og valgte å utsette meg for styrkeprøven: å bestige det 6075 m høye fjellet Chachani som kikker ned på Arequipa!

Det var en todagerstur, og den etterlot meg totalt ødelagt men utrolig lykkelig. Utflukten begynte med en trang tretimers kjøretur i en firehjulstrekker opp til cirka 5000 m, og deretter måtte vi slepe oss selv, de tunge sekkene, teltene, vannet og soveposene våre opp til base camp, som lå en drøy time lenger oppe i bakken. Lufta var veldig tynn allerede her, så vi ble rimelig kjørt bare av denne "lille" turen. Da middagen var fortært og teltene slått opp, var det klart for en tidlig kveld og en svært kort og kald natts søvn. Selv med varm, norsk sovepose og diverse lag med klær snek den iskalde fjellvinden seg inn. Klokka 01.30 var det tid for å stå opp, og 02.30 var vi klarte til å sette i gang turen opp den mørke, bratte og mildt sagt kjølige fjellsiden.

Omtrent åtte timer senere sto fire av oss sju som la i vei på toppen av Chachani, og jeg var heldigvis blant dem som fullførte. Vi lå fullstendig utslitte oppe ved et av korsene som markerte toppen og så oss rundt og rundt og rundt, til øynene og hodene våre hadde absorbert det de klarte av fantastisk fjellutsikt. Vi hadde klart det! Underveis hadde vi forsert bratte skråninger både oppover og langsetter, brukt ispigger og staver for å komme oss over is- og snødekte områder, og kjempet imot hodepinen og trøttheten om (iallfall for min del) er så uunngåelig ved slike høyder. Mot slutten måtte vi stoppe omtrent hver tiende meter for å la hodet og hjertet dunke fra seg, men vi var bestemte på å nå toppen. Og vi klarte det! Etter (den mye raskere) tilbaketuren til teltene, turen ned til bilen og kjøreturen tilbake til Arequipa var vi alle halvdøde av slitenhet, trøtthet og sult, så dagen derpå ble for min del viet til søvn, dusjing og en siste rolig gåtur i Arequipas rolige, fine områder.

I natt har jeg trosset alle tips fra folk og reisehåndbøker, og tatt nattbuss til Lima. Jeg hadde liggesete, kunne se film og fikk litt mat, så det var nesten bedre enn flyturen som venter meg i morgen. Ikke kom det noen og ranet oss heller!

Nå er jeg altå tilbake der jeg startet; ringen er sluttet, og jeg kan se tilbake på noen helt herlige uker i et fantastisk spennende land. Jeg har bare én ting å si: Takk, Peru!