Dødsriket.

Hva bør man se når man er i Paris, byen for kjærlighet, liv og glede; byen for revolusjon, intellektualisme og klassisk arkitektur? Hvor bør man dra når man trenger en pause fra sol, varme, menneskemengder og bilstøy? Når eksoslukt, gatekjøkkenmatos og svetten av han som går foran deg blir for påtrengende? Jeg fant det jeg lette etter i katakombene, eller Les Catacombes de Paris som det så pent heter på fransk. Velkommen ned i dødsriket.

Etter en liten halvtime i kø, etterfulgt av en gåtur ned en del trappetrinn, befant jeg meg omtrent 20 meter under Paris' gatenivå, til og med under metroen. Her var det dunkelt, kjellerfuktig og stille. Det var en liten distanse som først måtte forseres, med halvtrange korridorer der informative plakater iblant brøt monotonien av murstein, leire og årstall inngravert i veggene. Så kom vi til en portal som markerte starten på massegravområdet, der likene som hopet seg opp i Paris på slutten av 1700-tallet hadde blitt plassert.

Hadde jeg tenkt meg litt bedre om på forhånd, hadde jeg kunnet hatt et passende soundtrack svakt på ørene mens jeg gikk blant vegger av hodeskaller og bein, men stillheten, mørket og den lettere innestengte gruvelukten gjorde så absolutt sitt for å skape en perfekt stemning der nede. Voices say: "Hier sind die Toten." Which is true, whoever they might be. (Fra Ulvers "We are the dead".)

Da jeg hadde tilbrakt nærmere en halvtime med å gå blant de døde, da det ble såpass naturlig at alt man så rundt seg var restene fra tidligere liv; mennesker jeg aldri ville kunne få vite navnene på eller se hvordan så ut, var det tid for å gå ut av dødsriket igjen, opp trappene og ut i de varme solstrålene som kastes over Paris nå i dag. Selv om det er blant levende man skal være, gjør en tur ned til de døde godt som en avveksling.



Over til noe helt annet: I morgen (gry)tidlig drar jeg avsted igjen, fra Paris via Amsterdam til Lima, Peru. Sees der!