Det snurrar i min skalle.

Som att allting redan var bestämt; som att jorden går runt solen.

Familjen spilles jevnlig, og sangen fester seg inni huet mitt; på jobb, på joggetur, ved middagsbordet og jeg tenker at den passer fint, for det snurrer litt inni skallen min nå når alt skal ordnes, avsluttes og påbegynnes - reiser, jobb, hjem og tanker.

Vem hadde kunnat ta min plats; han finns ju bara inte.

Alt jeg vil er å komme meg ut, bort, opp, ned, hjem og langt herifra, et sted der sola synker i sjøen og ting er nye, treffe nye folk, høre ny musikk, oppdage nye hemmeligheter, utforske fremmede steder, men hvor? hvor? skal jeg dra, og hvordan og hvorfor og trenger jeg visum og trenger jeg vaksiner og trenger jeg mot og kan ikke alt bare være bestilt så sekken kan pakkes og jeg kan sette i vei?

Dom pratar om något underbart; jag är där jag kan berätta.

Det skal sommerjobbes ferdig (fire dager igjen nå). Det skal ryddes og kastes og vaskes ut av barndomshjemmet. Det skal finnes nytt sted å bo i Trondheim. Det skal bestilles tur til foreløpig ukjent mål. Det skal forberedes til min første skikkelige jobb. Det skal leves, tenkes, nytes, høres og ses; gjerne alt på én gang.

Stort större än jag någonsin trott;

Kjærligheten er der også, og selv om jeg etter nesten et kvart århundre på jorda fortsatt vet lite om den og ikke helt klarer å beskrive den så føler jeg den, og den varmer innvendig og tøyser med tankene og leker med smilebånda og får meg til å føle meg bittelitt spesiell og kreativ, og alt jeg vil gjøre er å danse og synge:

det snurrar i min skalle!