MH (pluss pluss).

Hvordan blogger man egentlig? Bestemmer man seg for en spesiell skrivestil, og så holder man seg til den? Prøver man (mer eller mindre) ukritisk ut ulike stiler og sjangre, for senere å finne sin favoritt? Må man innstille seg på å la seg inspirere og overraske av enhver detalj i hverdagen, for å senere på kvelden nøysommelig gå gjennom hukommelsens trange korridorer på jakt etter lysglimt og/eller gullkorn som man kan øse utover det store Internettet og dets beboere (og lettere tilfeldige tilskuere)? Skal man til og med la det gå så langt at man faller for fristelsen å meta-blogge, med andre ord å blogge om å blogge (hvilken tanke!)? Nei fysjom, slikt får man holde seg for god for.

Min største glede ved denne (personlige) blogg-renessansen må nok være at jeg legger mer merke til fine, små ting, og tenker litt mer over timene som har gått og dagen som er forbi. Det er verdt tiden!

Egentlig hadde jeg tenkt å dedikere dette innlegget til maskinistene, eller iallfall deres hus, som ligger så fint plassert akkurat passe i utkanten av Tønsberg sentrum (men allikevel på bysiden av tunnelen). Fylt av hyggelige mennesker av alle slag og fra mange land er det, og hver kveld jeg har tilbrakt der har vært av den positive, lystige sorten. Er det den gode kaffen/kakaoen/teen som gjør det slik? Er det det gamle, lett skjeve og forsiktig knirkende huset som det spøker i; er det den lett internasjonale betjeningen som ofte slår av en prat; er det stemningen ute under trærne med telys i tråder under himmelen; er det noe magisk? For meg er det nok en sum av alt dette, ispedd en god porsjon fantastiske venner, som skaper den ultimate miksen. (En miks rørt med skje eller rørepinne, ikke blender!)

Om få dager forlater jeg Tønsberg igjen, og dermed også Maskinistenes Hus (eller MH som vi kaller det på folkemunne (iallfall mine kamerater og meg)) og de trivelige kveldene der. Jeg tar det for gitt at magien oppstår igjen til jul, når alle er hjemme og treffer gamle kjente igjen; det har skjedd hvert halvår jeg har vært hjemme så langt. La det skje igjen! Takk til det gamle, fine huset som skuer utover kongsgårdsruinene.